Leaving Belgium - vanskeligere enn man skulle tro

Med beina godt plantet på norsk, iskald jord kunne vi lettet avslutte det som hadde vært den verste hjemreisen i manns minne. 

Vi begynner historien morgenen ved avreise dag. Vi hadde til gode å pakke og vaske ut av den store leiligheten vår. Dette skjedde til tross for Odas organisatoriske superevner. Hvem hadde trodd? Likevel klarte vi mot all formodning å pakke ned våre liv og lukke glidelåsene med et ørlite håp om at ingen av oss hadde overvekt. Da bagasjen bestod av 50% ølflasker var ikke dette særlig stort. 

Da vi går ut for å begi oss opp til trammen åpner himmelen seg og gir oss en brutal omgang regn. ti minutter etter kunne man se to norske piker lidende av druktnet katt-syndrom (ikke ønskelig) stå på i en vinglete trikk på vei til neste transprotmiddel, buss. Bussen var sen og full. Vi hadde jo med oss et lass som krevde sin plass og endte opp med å måtte stå i trekkspillbiten av bussen. Ja, den som rører ekstremt mye på seg. Dette sammen med trillekofferter var ikke en vinnende kombinasjon. Folk stirret. Det hjalp vel heller ikke så mye at vi begge to knakk sammen i latter opptil flere ganger av vår egen situasjon. 

Flyplassen. Bagasjetralla var Guds gave til slitne jenter. Oversiktstavla var ikke det. Kanselert fly lød dommen og vi fikk pent beskjed av den sureste damen noen sinne at vi måtte vente i 4-5 timer på neste fly. Dette her var ikke av det vanlige slaget sur, nei, her snakker vi Cruella Devils og Gordon Ramseys hat-barn reinkarnert med kronisk PMS på toppen.

På bagasjevekten stod det overvekt. Jaha. I den lange køen måtte det ompakking til og kort fortalt endte vi begge med hele pensum i håndbagasjen, et gulvteppe, to par sko, fire bokser sjokoladetrøfler og ymse annet. Det hele ble ca 12 kg pr nordmann.

SAS gjorde sitt ypperste for å sabotere hele hjemreisen ved å gi oss 35 minutter fra landing til neste fly skulle gå fra Gardermoen. Dette inkluderte at vi måtte hente ut bagasje, sjekke inn igjen, sikkerhetskontroll og en gate på andre enden av flyplassen. Da det var 15 min igjen til avgang stod vi fortsatt i sikkerhetskontroll, men ble roet ned av en veldig hyggelig nordlending som også hadde like dårlig tid som oss og som mente at dette gikk kjempefint. Han klarte å roe ned Oda som igjen hadde innvirking på min hvilepuls. 

Vi så målstreken, dette gikk jo bra! ... så ble Oda tatt ut i sikkerhetskontroll. Og ikke den vanlige typen hvor du blir tafset litt på at den (forhåpentligvis) attraktive sikkerhetsvakten, nei. Alt vi hadde med oss skulle testes og ølflaskene vi hadde med fra taxfree Brussel måtte scannes og sjekkes. Vill i blikket tok Oda en sjefsavgjørelse om at jeg måtte løpe for å nå flyet. Jeg sa jeg skulle holde igjen flyet og at jeg ikke ville dra uten Oda. Det hele var tatt ut av en romantikk/drama historie fra amerikansje produsere. Bare i mye mye mye mer triviell grad selvfølgelig.

Løpe. Flott. Med pensum! Tidligere på dagen hadde jeg virkelig vært fornøyd med meg selv da jeg tok på meg ullgenseren min da den tok mest plass og var tyngst og kan ikke si jeg var like fornøyd med avgjørelsen i akkurat dette øyeblikket. 

Oda venter tålmodig på denne sikkerhetssjekken

Jeg løp som en gærning. Lavmælt bannende og knall rød. Det tok 10 minutter å løpe til gate 19H... Jeg passerte 19B og gav en diskret finger til den idiotiske nordlendingen jeg så i boarding kø. Heseblesende og på randen til sammenbrudd kom jeg fram. Damen i skranken lo og sa jeg måtte roe meg ned og jeg tror at hun skjønte jeg var stresset da alt jeg kunne si var noe slikt som  "... Oda! æ menne.. ja! sikkerhetskontroll! Ho e der! .... Gud ta va slitsomt. .. går flye no? ho kjæm asså! aaaa... fasan så klar æ e..". Oda kom 3 minutter etter spurtende ned gangen. Hun kunne fortelle siden at hun hadde tiltrekt seg mye oppmerksomhet, blant annet fordi hun hadde løpt ned en SAS fyr. Vi slang oss ned i et sete og skravlet høylytt og mye gjennom helt flyturen til Trondheim. 

Vi satt bak Moddi. Jeg tror ikke han var så blid på oss. Hvorfor? Fordi han konstant sendte meg små blikk i sprekken mellom setene. Man vet man er verdens mest irriterende person når Moddi sender sure blikk i din retning!

Anyways, vi er hjemme, vi tolererer fortsatt ansiktet til hverandre og vi skal klatre på fredag. Hurra!

- Torunn

De belgiske jentene måtte selvfølgelig smake på the brown cheese

Kom arbeidslyst og treng deg på, her skal du motstand finne.

Kun to uker igjen av vårt Belgiaopphold og mamma og pappa Schwarze Skei ankommer.

Vi besøkte Det Japanske tårn, Kongelige hager og trasket gatelangs i Brussel. Litt rot med veien, men det er tross alt ikke så lett å bomme på et tårn, så den Japanske giganten fant vi. De kongelige hager(som kun er åpent tre uker i året!) var flott, rent bortsett fra at det var litt kø og vi var sultne. 

Blant hengende Fuksiaer, enorme bregner og storslåtte Papegøyeblomster kunne man observere ett stykk gretten pappa-Schwarze, ett stykk gretten Oda Elisabeth og ett stykk gretten Torunn, akkompagnert av en blid, fornøyd og entusiastisk mamma-Skei. Fant heldigvis noen vafler som bedret stemningen flere hakk.

Turen gikk så til sentrum av Brussel. Plutselig befant vi oss i en parade med fane; Brussel-mustasjenes orden. Taktfast lød; ”Vive la moustache!”. Manneken pis ble i løpet av ettermiddagen også oppkledd til å være en del av den mustasje-kledde garde.

                           
Søndagen besøkte vi igjen markedet på sør-stasjonen. Marokkanske pannekaker og forhandlinger med den lokale slakteren er blitt hverdagskost. Torunn gjør en helhjertet innsats når hun forsøker å forklare/mime for slakteren at vi norske jenter spiser MYE mat og ”no, no, no, we need four more!”. Det er mulig han har begynt å kjenne oss igjen, for det trengtes lite overbevisning denne søndagen.

Journaloppgave bør skrives og fremføring lages, men det er dog viktig å prioritere. Onsdagen drog vi (igjen) på klatring og deretter på kino. Etter å ha forsøkt å klatre samme overhenget tre ganger(og falt ned tre ganger) kom det en liten gutt bort, han var kanskje ti år gammel; ”Look, look, look!”. Den lille pipstilken forklarte nøye mens han smidig og lekende lett klatret hele henget. Så da hadde vi ikke annet valg enn å bli stående og prøve på det henget resten av den klatreøkta. Shit!

Torsdagen sendte vi igjen skole-oppgavene noen tanker før vi drog til Leuven. Tre studenter fra KU Leuven har praksis sammen med oss og det var de som hadde tilbudt seg å vise oss rundt. Det bøtta ned. Vi trasket(plasket) av gårde og så katedraler, kirker, hager, studenthybler og aktivteter, statuer, barer og øl. Koselig besøk hvor vi blant annet lærte at kaker er det flamske ordet for bæsj.

 

I morgen kommer Marte(skoleveninne fra Oslo), så skolearbeid får vente til mandag.

Tot Ziens!