Leaving Belgium - vanskeligere enn man skulle tro

Med beina godt plantet på norsk, iskald jord kunne vi lettet avslutte det som hadde vært den verste hjemreisen i manns minne. 

Vi begynner historien morgenen ved avreise dag. Vi hadde til gode å pakke og vaske ut av den store leiligheten vår. Dette skjedde til tross for Odas organisatoriske superevner. Hvem hadde trodd? Likevel klarte vi mot all formodning å pakke ned våre liv og lukke glidelåsene med et ørlite håp om at ingen av oss hadde overvekt. Da bagasjen bestod av 50% ølflasker var ikke dette særlig stort. 

Da vi går ut for å begi oss opp til trammen åpner himmelen seg og gir oss en brutal omgang regn. ti minutter etter kunne man se to norske piker lidende av druktnet katt-syndrom (ikke ønskelig) stå på i en vinglete trikk på vei til neste transprotmiddel, buss. Bussen var sen og full. Vi hadde jo med oss et lass som krevde sin plass og endte opp med å måtte stå i trekkspillbiten av bussen. Ja, den som rører ekstremt mye på seg. Dette sammen med trillekofferter var ikke en vinnende kombinasjon. Folk stirret. Det hjalp vel heller ikke så mye at vi begge to knakk sammen i latter opptil flere ganger av vår egen situasjon. 

Flyplassen. Bagasjetralla var Guds gave til slitne jenter. Oversiktstavla var ikke det. Kanselert fly lød dommen og vi fikk pent beskjed av den sureste damen noen sinne at vi måtte vente i 4-5 timer på neste fly. Dette her var ikke av det vanlige slaget sur, nei, her snakker vi Cruella Devils og Gordon Ramseys hat-barn reinkarnert med kronisk PMS på toppen.

På bagasjevekten stod det overvekt. Jaha. I den lange køen måtte det ompakking til og kort fortalt endte vi begge med hele pensum i håndbagasjen, et gulvteppe, to par sko, fire bokser sjokoladetrøfler og ymse annet. Det hele ble ca 12 kg pr nordmann.

SAS gjorde sitt ypperste for å sabotere hele hjemreisen ved å gi oss 35 minutter fra landing til neste fly skulle gå fra Gardermoen. Dette inkluderte at vi måtte hente ut bagasje, sjekke inn igjen, sikkerhetskontroll og en gate på andre enden av flyplassen. Da det var 15 min igjen til avgang stod vi fortsatt i sikkerhetskontroll, men ble roet ned av en veldig hyggelig nordlending som også hadde like dårlig tid som oss og som mente at dette gikk kjempefint. Han klarte å roe ned Oda som igjen hadde innvirking på min hvilepuls. 

Vi så målstreken, dette gikk jo bra! ... så ble Oda tatt ut i sikkerhetskontroll. Og ikke den vanlige typen hvor du blir tafset litt på at den (forhåpentligvis) attraktive sikkerhetsvakten, nei. Alt vi hadde med oss skulle testes og ølflaskene vi hadde med fra taxfree Brussel måtte scannes og sjekkes. Vill i blikket tok Oda en sjefsavgjørelse om at jeg måtte løpe for å nå flyet. Jeg sa jeg skulle holde igjen flyet og at jeg ikke ville dra uten Oda. Det hele var tatt ut av en romantikk/drama historie fra amerikansje produsere. Bare i mye mye mye mer triviell grad selvfølgelig.

Løpe. Flott. Med pensum! Tidligere på dagen hadde jeg virkelig vært fornøyd med meg selv da jeg tok på meg ullgenseren min da den tok mest plass og var tyngst og kan ikke si jeg var like fornøyd med avgjørelsen i akkurat dette øyeblikket. 

Oda venter tålmodig på denne sikkerhetssjekken

Jeg løp som en gærning. Lavmælt bannende og knall rød. Det tok 10 minutter å løpe til gate 19H... Jeg passerte 19B og gav en diskret finger til den idiotiske nordlendingen jeg så i boarding kø. Heseblesende og på randen til sammenbrudd kom jeg fram. Damen i skranken lo og sa jeg måtte roe meg ned og jeg tror at hun skjønte jeg var stresset da alt jeg kunne si var noe slikt som  "... Oda! æ menne.. ja! sikkerhetskontroll! Ho e der! .... Gud ta va slitsomt. .. går flye no? ho kjæm asså! aaaa... fasan så klar æ e..". Oda kom 3 minutter etter spurtende ned gangen. Hun kunne fortelle siden at hun hadde tiltrekt seg mye oppmerksomhet, blant annet fordi hun hadde løpt ned en SAS fyr. Vi slang oss ned i et sete og skravlet høylytt og mye gjennom helt flyturen til Trondheim. 

Vi satt bak Moddi. Jeg tror ikke han var så blid på oss. Hvorfor? Fordi han konstant sendte meg små blikk i sprekken mellom setene. Man vet man er verdens mest irriterende person når Moddi sender sure blikk i din retning!

Anyways, vi er hjemme, vi tolererer fortsatt ansiktet til hverandre og vi skal klatre på fredag. Hurra!

- Torunn

De belgiske jentene måtte selvfølgelig smake på the brown cheese

Kom arbeidslyst og treng deg på, her skal du motstand finne.

Kun to uker igjen av vårt Belgiaopphold og mamma og pappa Schwarze Skei ankommer.

Vi besøkte Det Japanske tårn, Kongelige hager og trasket gatelangs i Brussel. Litt rot med veien, men det er tross alt ikke så lett å bomme på et tårn, så den Japanske giganten fant vi. De kongelige hager(som kun er åpent tre uker i året!) var flott, rent bortsett fra at det var litt kø og vi var sultne. 

Blant hengende Fuksiaer, enorme bregner og storslåtte Papegøyeblomster kunne man observere ett stykk gretten pappa-Schwarze, ett stykk gretten Oda Elisabeth og ett stykk gretten Torunn, akkompagnert av en blid, fornøyd og entusiastisk mamma-Skei. Fant heldigvis noen vafler som bedret stemningen flere hakk.

Turen gikk så til sentrum av Brussel. Plutselig befant vi oss i en parade med fane; Brussel-mustasjenes orden. Taktfast lød; ”Vive la moustache!”. Manneken pis ble i løpet av ettermiddagen også oppkledd til å være en del av den mustasje-kledde garde.

                           
Søndagen besøkte vi igjen markedet på sør-stasjonen. Marokkanske pannekaker og forhandlinger med den lokale slakteren er blitt hverdagskost. Torunn gjør en helhjertet innsats når hun forsøker å forklare/mime for slakteren at vi norske jenter spiser MYE mat og ”no, no, no, we need four more!”. Det er mulig han har begynt å kjenne oss igjen, for det trengtes lite overbevisning denne søndagen.

Journaloppgave bør skrives og fremføring lages, men det er dog viktig å prioritere. Onsdagen drog vi (igjen) på klatring og deretter på kino. Etter å ha forsøkt å klatre samme overhenget tre ganger(og falt ned tre ganger) kom det en liten gutt bort, han var kanskje ti år gammel; ”Look, look, look!”. Den lille pipstilken forklarte nøye mens han smidig og lekende lett klatret hele henget. Så da hadde vi ikke annet valg enn å bli stående og prøve på det henget resten av den klatreøkta. Shit!

Torsdagen sendte vi igjen skole-oppgavene noen tanker før vi drog til Leuven. Tre studenter fra KU Leuven har praksis sammen med oss og det var de som hadde tilbudt seg å vise oss rundt. Det bøtta ned. Vi trasket(plasket) av gårde og så katedraler, kirker, hager, studenthybler og aktivteter, statuer, barer og øl. Koselig besøk hvor vi blant annet lærte at kaker er det flamske ordet for bæsj.

 

I morgen kommer Marte(skoleveninne fra Oslo), så skolearbeid får vente til mandag.

Tot Ziens!

                               

Livet som tandemsyklist

Det var nok en gang helg og vi pakket snippveska og dro ut på vift. Planen, som var organisert ned til minste detalj og initiert av Oda, lå foran oss og vi kunne ikke vente med å begi oss ut på den. Eller, det vil si, det var før Oda hadde, et par dager før, begynt å snakke umåtelig varmt om det å sykle. Sykle til gudene visste hvor. Dette falt ikke i god jord hos undertegnede kan man skjønne, men jeg prøvde å holde maska og sa med innøvd opptimisme at ja! det hadde jo vært stas. trening og moro! to fluer i en smekk!
Da Oda, som er en av de flinkeste friskusene jeg vet om, foreslo dette er det ikke rart at en stakkar fikk litt prestasjonsangst. Dette er jo tross alt jenta som holder et umenneskelig skarpt tempo altfor tidlig om morgenen, løper forbi meg to ganger på samme joggetur (vi var ikke på samme tur en gang!) og er en av de rammeste fikserne i Belgia og omegn (hvordan hun får tid til alt sammen er for meg uforståelig, men jeg nyter godt av det).

Heldigvis ble jeg bønnhørt og vi dro heller på ølsmaking og sjokolademuseum i Brugge! Dog, slapp jeg ikke unna den eminente sykkelen, men vi slo to fluer, eller sykler, i en smekk og valgte den røde tandemsykkelen i hjørnet som vårt transportmiddel gjennom byen. Dette er det beste valget vi noen gang har gjort!

Da vi ikke hadde med oss noen kameraansvarlig var vi mye i kontakt med fremmede for å forhøre dem om deres kameraerfaringer og om vi kunne benytte dem.

Livet bak på en tandemsykkel er ganske passivt og da veldig vanskelig for oss baksetesjåfører.. Vi falt i det minste ikke.

Mange lurer kanksje på om brelettmelodien var å finne i Brugge denne dagen, og ja, det var den. Ved flere anledninger.

Ja, det var her vi redda oss inn med en hårsbredd i fra knall og fall på brostein.

Prioriteringer er viktige saker! 

Etter sykkelturen var over gikk vi støle, men fornøyde til sjokolademuseet som var en suksett mest fordi vi fikk smake.

Det fikk vi også på den lokale baren som hadde over 400 ølsorter og rutte med. Vi var strategiske, og litt urutinerte og bestilte det som var i de morsomste glassene. Da det viste seg at det ene ølet var en god 10 % som man drakk ut fra et bukkehornsglass trenger man ikke presisere at stemingen var god hos de norske jentene i hjørnet.

Selvfølgelig måtte vi innom ølbutikken før vi dro hvor vi litt småbrisne ble tatt for å være et lesbiskt par av damen i kassa.

Noen blir litt mer slitne enn andre på tog.

utsagnet ovenfor gjelder nok ikke for denne karen. 

Mandag ble tilbrakt i parken rett ved Ixelles hvor vi bor. Det var jo tross alt studiedag, så vi tok pensum på ryggen og la i vei. Så mye lesing ble det nok ikke så mye av, men selv fikk jeg et par timer på øyet i sola.

Og vi bor nesten i tegneseriedelen av byen. Fortell meg at det ikke er kult å se smurfer på veggen. jeg utfordrer deg.

Til neste helg..

Torunn (populært kalt to run, torrin , "oh it´s the same like the flamish word for tower og tour!" eller bare huh?)

Men kor skal vi reis hen?

 I dag tar Belgia påskeferie. Skolebarn i Belgia har allerede hatt en og en halv uke påskeferie, mens den arbeidende delen av befolkningen kun har første påskedag fri. Vi har merket årets påske gjennom mindre rush på trikken om morgenen, påskelabyrinten på radioen til frokost og en muffin-kake fra sjefen på jobben.

Vi lærer mye nytt i praksis. Særlig er lunsjen med de Belgiske studentene lærerik. Vi har fått god innsikt i kulturen og slangen til de unge fysiospirene.

”Like, you can say: am I wearing your clothes?”

”Eh…sorry?”

”Do you see me wearing something of yours?”

”Øøø..what?”

”Do I have on something of yours? It is an expression when someone is looking at you!”

”….ok..(?)”
" It´s an insult. It´s how we say fuck off in Belgium."
"But he´s only kidding now Elisabeth! Don´t worry.."

Også indoor skiing har vært et tema denne uka. Samtalen handlet om hva vi nordmennene skulle bruke påskehelga til. Vi fortalte at påske i Norge ofte dreier seg om skigåing. Dette fant de tre behjelpelige studentene snart en løsning på; det finnes nemlig flere skimuligheter i Belgia, innendørs! Store bygg med kunstige bakker og fjell, som vi fant ustyrtelig morsomt og surealistisk at eksisterer. Vi humret resten av dagen. De andre skjønte ikke hvorfor. Dette var jo en helt normal fasilitet.

I forbindelse med utsiktene til påskelanghelg undersøkte vi både den ene og den andre muligheten i forhold til å se noe nytt og spennende(annet enn innendørs skianlegg). Det har dog vist seg at når Belgierne tar påskefri stenges alt av butikker, museer etc. I tillegg ble vi påminnet vår studentstatus, til tross for arbeidsdager fra 08.30-17.00 tjener vi ikke penger, så ”nytt og spennende” måtte skje innen rimelighetens grenser.

 Resultatet av vår søken etter "spennede og nytt" var et besøk i eksotiske Mini-Europa i palmehelga. Det var oss og alle barna som har påskeferie som tok turen dit.

                                             BERLIN                 Torunns bidrag til Berlinmurens fall.

Noen elsker å kjøre fjernstyrt båt på dam, andre er ikke fullt så entusiastiske da mestringsfølelsen lot vente på seg.

Paris

Sacreceur i Belgia - her er alt så smått at til og med molekylene blir store ved sammenligning.

Triumfbuen.

....ja, vi har fått buldring på hjernen. Torunn prøver å invadere Dover castel i Storbritannia.

London med (big) Ben.

Universitetet i Leuven.

Ta det med ro! Oda holder egentlig ikke i toppen av bygningen.. Det er bare en optisk illusjon!!

Scandinavians.

Gjør det som trengs for det perfekte bildet

København med Børsen og Nyhavn.

Robert Schuman deklarasjonen ble skrevet ned her.

"We are not creating a coalition of States, we are uniting people." 

Jean Monnet

Fotografen her mestrer ikke helt dette med optiske illusjoner..

Hva vi skal bruke kommende langhelg til er fremdeles ikke avgjort. Belgia er et lite land med flere muligheter; det går alltid et tog.

Det er påske og påskelabyrinten er et must.

God skitur!